Bakgrunn (fra EØS-notatet)

Målsettingen med forordningen er å sikre rettighetene til passasjerer med redusert mobilitet og funksjonshemming innen luftfarten. Funksjonshemmede og personer med redusert mobilitet skal beskyttes mot diskriminering og sikres bistand.

Utgangspunktet er at passasjerer med funksjonshemming og/eller redusert mobilitet ikke skal kunne nektes å reise med fly på bakgrunn av sin reduserte mobilitet eller funksjonshemming. Det legges også opp til at funksjonshemmede og passasjerer med redusert mobilitet ikke skal bli belastet med den ekstra kostnaden som vil kunne oppstå på grunn av behovet for assistanse i forbindelse med flyreiser. Retten til å fly kan bli nektet på bakgrunn av sikkerhetshensyn eller hvis størrelsen på flyet eller flyets dør gjør ombordstigning fysisk umulig. I så tilfeller må den aktuelle person tilbys akseptable alternativer.

Forordningen legger videre opp til at passasjerer med redusert mobilitet har rett på assistanse på lufthavnene og at det er lufthavnene som skal være ansvarlige for dette. Lufthavnene skal fastsette kvalitetsstandarder for assistansen og anslå ressursbehov for å møte disse, i samarbeid med flyplassbrukere og organisasjoner som representerer de funksjonshemmede og reisende med redusert mobilitet. Unntatt er flyplasser som har mindre enn 150 000 passasjerer. Forslaget legger videre opp til at flyselskapene skal tilby assistanse utover dette til passasjerer med redusert mobilitet, som for eksempel informasjon om flygningen og transport av rullestol.

Assistansen må være gratis og må gjøre passasjerene i stand til for eksempel å sjekke inn og registrere bagasje og innta flyet. Det skal være skaffet til veie heis, rullestol eller annen assistanse. Passasjerene skal videre være i stand til å komme seg ut fra flyet, benytte toalettet eller å benytte all nødvendig mobilitetsutstyr, slik som elektrisk rullestol. 

Behov for assistanse må varsles/notifiseres selskapet eller turoperatøren minst 48 timer før avgang. Varslingen/notifiseringen gjelder også returen.

Lufthavnene er altså ansvarlige for å sikre at den nødvendige assistanse blir ivaretatt. Lufthavnene kan ivareta assistansebehovet selv eller gjennom kontrakt få denne tjenesten utøvd av en annen part. Det kan blant annet bety at flyselskapene til dels kan ivareta assistansen etter avtale med flyplassoperatøren. Mange flyselskaper utøver slik assistanse i dag, og kan dermed å fortsette med det innenfor rammen av den nye forordningen. Lufthavnen har imidlertid det overordnede ansvar for at den nødvendige assistanse blir ivaretatt på en tilfredsstillende måte. Forordningen pålegger lufthavnene å utforme kvalitetsstandarder for assistansen som skal tilbys og avklare ressursbehovet for å kunne overholde dem.

Medlemslandene skal overvåke og sikre at forordningens bestemmelser overholdes, samt utpeke et passende organ som kan føre tilsyn med lufthavnene. Det skal dessuten upekes eller opprettes et klageorgan som skal motta klager vedrørende den assistanse som blir tilbudt ved lufthavnene.

Kostnadene for assistansen fordeles likt på alle passasjerene gjennom at lufthavnene skal pålegge selskapene en avgift som skal dekke de samlede kostnadene og hvor avgiftsstørrelsen fordeles på selskapene proporsjonalt med antall passasjerer.

Forordningen skal gjelde fra 2008. Unntaket er de grunnleggende reglene i artikkel 3 (hindre at funksjonshemmede og personer med redusert mobilitet nektes å fly) og 4 (unntak mht. sikkerhet og fysiske egenskaper ved fly) som vil gjelde ett år etter publisering. 

Merknader
Luftfartsloven med tilhørende forskrifter inneholder i begrenset omfang bestemmelser om passasjerer med redusert mobilitet. Derimot omhandler forskrift av 17. februar 2005 nr. 141 om gjennomføring av Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 261/2004 av 11. februar 2004 om fastsettelse av felles regler for erstatning og assistanse til passasjerer ved nektet ombordstigning og ved innstilt eller vesentlig forsinket flyging samt om oppheving av forordning (EØF) nr. 295/91, enkelte sider av rettighetene til passasjerer med redusert mobilitet.

SAS/Braathens og Widerøe har sluttet seg til en frivillig serviceerklæring (Air Passenger Service Commitment) utformet i regi av ECAC (European Civil Aviation Conference). I et vedlegg til selve erklæringen er det nedfelt både generelle prinsipper og mer praktiske regler om hvordan passasjerer med redusert mobilitet skal behandles. Blant annet heter det at ingen selskap som har signert erklæringen skal nekte en passasjer med redusert mobilitet å fly med selskapet på grunn av sin reduserte mobilitet. Kostnaden skal heller ikke belastes disse passasjerene.

Forordningen vil ha liten praktisk betydning for passasjerene i Norge ettersom bestemmelsene om de reisendes rettigheter i stor grad sammenfaller med dagens praksis. Det må imidlertid gjennomføres en omorganisering når det gjelder ansvaret for å sikre nødvendig assistanse.

Det er naturlig at Luftfartstilsynet får ansvaret for å kontrollere at forordringens bestemmelser blir oppfylt. Klageinstans vil bli vurdert i sammenheng med et mulig felles klageorgan for passasjerrettigheter generelt.

Selv om forordningen ikke gjelder for flyplasser med mindre enn 150 000 passasjerer, vil dens prinsipper i praksis gjelde for alle. EU vil imidlertid ikke følge opp de mindre flyplassene. Ambisjonsnivået må tilpasses størrelsen på flyplassene. Viktig her blir kvalitetsstandarden og hvordan den tar høyde for ulike behov ved de ulike flyplassene.

Sakkyndige instansers merknader
Bakgrunnen for denne forordningen er at det i forbindelse med Kommisjonens konsultasjonspapir om passasjerrettigheter var stor enighet blant høringsinstansene om at uberettiget avvisning av passasjerer på bakgrunn av deres reduserte mobilitet måtte forhindres, for å unngå urettferdig behandling av passasjerer. Allerede den gang var de norske flyselskapene positive til at passasjerer med redusert mobilitet gis lovbestemte rettigheter. På den annen side har det imidlertid vært uenighet om det er flyselskapene eller lufthavnene som bør ha ansvaret for assistansen på lufthavnene. 

På bakgrunn av denne uenigheten, samt behovet for å klargjøre eventuelle økonomiske og administrative konsekvenser, ble det gjennomført en høring av kommisjonens opprinnelige forslag sommeren 2005. Det er blitt gjort en del endringer etter at forslaget ble behandlet i parlamentet. Endringene er ikke substansielle samt at de imøtekommer i stor grad de kritiske merknadene fra høringsinstansene. Vi mener derfor at det ikke vil være behov for en ny høring av forordningen. Samferdselsdepartementet har mottatt høringsuttalelser fra Avinor, Sosial- og helsedepartementet, NHO-luftfart, SAS/Braathens, Statens råd for funksjonshemming, Landsforeningen for hjerte- og lungesyke, Norges blindeforbund, Funksjonshemmedes fellesorganisasjon og Norges handikapforbund.

De sentrale merknadene som er løst gjennom den endelige utformingen av forslaget er som følger:

Flere var kritiske til at det settes en grense for kvalitetsstandarder på assistansen ved 2 mill. passasjerer. Denne grensen er fjernet i endelig versjon.

Det ble påpekt av flere at flyselskap ikke må kunne gis muligheter til å velge bort den sentrale assistansetjenesten for PRM. I endelig versjon gjelder kravet for alle.

Det ble påpekt manglende krav til at det skal gis erstatning eller ordnes med ombooking for passasjerer som er nektet ombordstigning. Dette er ivaretatt i endelig versjon.

Særlig NHO Luftfart har ment at ansvaret for PRM skal ligge hos selskapene som allerede har et kontraktsforhold til passasjeren, men som også er den som vil få søkelyset på seg hvis den forventede servicen ikke blir oppfylt av det foreslåtte flyplasskontoret for PRM. I endelig versjon er det lufthavneier som har ansvaret, men det åpnes for at selskaper fortsatt kan utføre assistanseoppgaver etter avtale med lufthavneier.
Flere av organisasjonene uttrykte bekymring med tanke på at flyselskapene eller turoperatør får tillatelse til å nekte en passasjer med funksjonsnedsettelse å reise ved å vise til eksisterende sikkerhetsbestemmelser (art. 4). I endelig versjon er det definert klarere hvilke kriterier som tillater at et selskap kan nekte en passasjer med funksjonsnedsettelse å reise.

Vurdering
Det er ikke tvil om at forordningen er EØS-relevant, og derfor skal føyes til EØS-avtalen.

Forordningen bidrar positivt i forhold til dagens praksis ved at ansvaret blir tydeligere. Det oppfattes ikke å være behov for tekniske tilpasninger. Forordningen krever heller ikke endringer som tilsier behov for forhandlinger. Videre er det vår oppfatning at forordningen ikke gir grunnlag for vurdering med hensyn til grunnloven.

Forordningen vil bli gjennomført ved inkorporasjonsforskrift gitt i medhold av luftfartsloven.

Norges posisjon er oversendt EFTA-sekretariatet i brev 6. september 2006.

Status: 
Forordningen ble vedtatt 5. juli 2006. Endringene i teksten etter behandlingen i parlamentet høsten 2005 står ved lag. Endringene imøtekommer i stor grad de mest vesentlige innvendingene mot første versjonen som ble sendt på høring. Forordningen omfatter både personer med redusert mobilitet og funksjonshemmede. Og nå omfattes i praksis alle flyplasser og flyplassoperatørene skal ta hensyn til eksisterende serviceapparat når de skal etablere ny kontrakt for utøvelse av nødvendig assistanse på flyplassene. Videre er muligheten til å nekte passasjerer å reise med referanse til sikkerhet blitt klarere definert.

Det forventes små problemer med hensyn til implementering i Norge. Avinor blir viktigste ansvarlig aktør i Norge, og har allerede utarbeidet forslag til kvalitetsstandard.