Sikkerhetsordning for fiskefartøyer med en lengde på 24 meter og over
Rådsdirektiv 97/70/EF av 11. desember 1997 om etablering av en harmonisert sikkerhetsordning for fiskefartøyer med en lengde på 24 meter og over
Council Directive 97/70/EC of 11 December 1997 setting up a harmonised safety regime for fishing vessels of 24 metres in length and over
Norsk forskrift kunngjort 13.6.2000
Nærmere omtale
BAKGRUNN (fra rådsdirektivet, norsk utgave)
1) Felleskapets tiltak på området sjøtransport bør ta sikte på å bedre sjøsikkerheten.
2) Torremolinosprotokollen av 1993 tilknyttet Den internasjonale Torremolinos-konvensjonen om sikkerhet for fiskefartøyer, 1977, heretter kalt «Torremolinosprotokollen», ble vedtatt 2. april 1993.
3) Gjennomføring av denne protokollen på felleskapsnivå for fiskefartøyer som seiler under en medlemsstats flagg eller driver fangst i en medlemsstats indre farvann eller sjøterritorium, eller som ilandfører sin fangst i en medlemsstats havn, vil bedre sikkerheten for disse fartøyene, siden de nasjonale lovgivningene ennå ikke krever det sikkerhetsnivå protokollen fastsetter. Det felles sikkerhetsnivå som oppnås gjennom harmonisering av ulike og varierende nasjonale sikkerhetskrav vil sikre like konkurransevilkår for fiskefartøyer som driver fangst i samme område, uten at det går ut over sikkerheten.
4) På bakgrunn av betydningen for det indre marked framstår tiltak på fellesskapsnivå som det mest effektive middel for å etablere et felles sikkerhetsnivå for fiskefartøyer i hele Fellesskapet.
5) Et rådsdirektiv er det juridiske instrument som er egnet i denne sammenheng, fordi det gir en ramme for ensartet og bindende gjennomføring av sikkerhetsstandardene i medlemsstatene, samtidig som den enkelte medlemsstat kan velge de former og metoder for gjennomføring som er best tilpasset dens interne system.
6) Flere viktige kapitler i Torremolinosprotokollen gjelder utelukkende for fiskefartøyer med en lengde på 45 meter og over. Å begrense protokollens anvendelse på fellesskapsnivå til disse fartøyene ville ha skapt et sikkerhetsmessig tomrom mellom disse fartøyene og mindre fiskefartøyer med en lengde på mellom 24 og 45 meter, noe som ville ha ført til konkurransevridning.
7) I artikkel 3 nr. 4 i protokollen heter det at hver part skal bestemme hvilke av reglene for fartøyer med en lengde på over 24 meter som bør komme til anvendelse, helt eller delvis, for fiskefartøyer med en lengde på 24 meter eller over, men under den foreskrevne lengde, og som har rett til å seile under denne parts flagg. Artikkel 3 nr. 5 i protokollen sier at partene skal bestrebe seg på å fastsette ensartede standarder for fiskefartøyer som driver fangst i samme område.
8) For å bedre sikkerheten og unngå konkurransevridning må det være et mål å anvende sikkerhetsreglene i dette direktiv for alle fiskefartøyer med en lengde på 24 meter og over som driver fangst i Fellesskapets fangstområder, uansett hvilket flagg de seiler under. For fiskefartøyer som seiler under en tredjestats flagg og driver fangst i en medlemsstats indre farvann eller sjøterritorium, eller som ilandfører sine fangster i en medlemsstats havn, må dette målet oppnås i samsvar med de alminnelige regler i folkeretten.
9) De relevante bestemmelser i rådsdirektiver vedtatt innenfor rammen av Fellesskapets sosialpolitikk må fortsatt gjelde.
10) Medlemsstatene bør av alle disse grunner anvende bestemmelsene i vedlegget til Torremolinosprotokollen for alle nye fiskefartøyer, og i visse tilfeller for eksisterende fiskefartøyer med en lengde på 45 meter og over, samtidig som det tas hensyn til de relevante bestemmelser som er omhandlet i vedlegg I til dette direktiv. Medlemsstatene bør også anvende bestemmelsene i kapittel IV, V, VII og IX i vedlegget til Torremolinosprotokollen, slik de er er tilpasset i vedlegg II til dette direktiv, for alle nye fartøyer med en lengde på 24 meter og over, men under 45 meter, som seiler under deres flagg.
11) Særskilte bestemmelser som beskrevet i vedlegg III kan være berettiget på grunn av særlige regionale faktorer som geografiske og klimatiske forhold. Det er utarbeidet slike bestemmelser for fangst i henholdsvis nordlige og sørlige områder.
12) For ytterligere å bedre sikkerheten bør fartøyer som seiler under en medlemsstats flagg, oppfylle de særlige kravene i vedlegg IV.
13) Et fiskefartøy som seiler under en tredjestats flagg, bør ikke ha lov til å drive fangst i en medlemsstats indre farvann eller sjøterritorium eller ilandføre sin fangst i en medlemsstats havn og dermed konkurrere med fartøyer som seiler under en medlemsstats flagg, med mindre vedkommende flaggstat har utstedt sertifikat som bekrefter at fartøyet oppfyller de tekniske bestemmelsene som er fastsatt i dette direktiv.
14) Utstyr som oppfyller kravene i rådsdirektiv 96/98/EF av 20. desember 1996 om skipsutstyr og er installert om bord på et fiskefartøy, bør automatisk anses for å oppfylle de særlige bestemmelsene for slikt utstyr i dette direktiv, siden kravene i direktiv 96/98/EF tilsvarer minst kravene i Torremolinosprotokollen og i dette direktiv.
15) Det kan i medlemsstatene foreligge lokale forhold som berettiger særlige sikkerhetstiltak for alle fiskefartøyer som driver fangst i visse områder. De kan også anse det for hensiktsmessig å vedta fritak fra, eller krav tilsvarende, bestemmelsene i vedlegget til Torremolinosprotokollen. Forutsetningen for å kunne gjøre slike vedtak, er at det skjer under kontroll i samsvar med komitéfremgangsmåten.
16) Det finnes for tiden ingen ensartede internasjonale tekniske standarder for fiskefartøyer med hensyn til skrogstyrke, hoved- og hjelpemaskineri samt elektriske og automatiske anlegg. Slike standarder kan fastsettes i henhold til reglene til godkjente organisasjoner eller nasjonale administrasjoner.
17) For å kontrollere at dette direktiv blir gjennomført og håndhevet på en effektiv måte, bør medlemsstatene foreta besiktelser og utstede samsvarssertifikat til fartøyer som oppfyller de særlige kravene fastsatt i dette direktiv.
18) For å sikre full anvendelse av dette direktiv, og i samsvar med framgangsmåten fastsatt i artikkel 4 i Torremolinosprotokollen, bør fiskefartøyer være underlagt havnestatskontroll. En medlemsstat kan også foreta kontroller om bord på fiskefartøyer fra tredjestater som verken driver fangst i en medlemsstats indre farvann eller sjøterritorium eller ilandfører sin fangst i en medlemsstats havn når de befinner seg i en havn i vedkommende medlemsstat, i den hensikt å kontrollere at de retter seg etter denne protokollen, når protokollen er trådt i kraft.
19) Det er nødvendig at en komité sammensatt av representanter for medlemsstatene bistår Kommisjonen med den faktiske anvendelse av dette direktiv. Komiteen som er nedsatt i henhold til artikkel 12 i rådsdirektiv 93/75/EØF av 13. september 1993 om minimumskrav til fartøyer som har kurs for eller forlater Fellesskapets sjøhavner, og som transporterer farlig eller forurensende last, kan ivareta denne oppgaven.
20) For å sikre en ensartet gjennomføring av dette direktiv kan visse bestemmelser gjennom denne komiteen tilpasses den aktuelle utviklingen internasjonalt.
21) Den internasjonale skipsfartsorganisasjon (IMO) bør underrettes om dette direktiv i samsvar med Torremolinosprotokollen.
22) For å sikre full anvendelse av dette direktiv bør medlemsstatene etablere et system med sanksjoner for brudd på nasjonale bestemmelser vedtatt i henhold til dette direktiv
1) Felleskapets tiltak på området sjøtransport bør ta sikte på å bedre sjøsikkerheten.
2) Torremolinosprotokollen av 1993 tilknyttet Den internasjonale Torremolinos-konvensjonen om sikkerhet for fiskefartøyer, 1977, heretter kalt «Torremolinosprotokollen», ble vedtatt 2. april 1993.
3) Gjennomføring av denne protokollen på felleskapsnivå for fiskefartøyer som seiler under en medlemsstats flagg eller driver fangst i en medlemsstats indre farvann eller sjøterritorium, eller som ilandfører sin fangst i en medlemsstats havn, vil bedre sikkerheten for disse fartøyene, siden de nasjonale lovgivningene ennå ikke krever det sikkerhetsnivå protokollen fastsetter. Det felles sikkerhetsnivå som oppnås gjennom harmonisering av ulike og varierende nasjonale sikkerhetskrav vil sikre like konkurransevilkår for fiskefartøyer som driver fangst i samme område, uten at det går ut over sikkerheten.
4) På bakgrunn av betydningen for det indre marked framstår tiltak på fellesskapsnivå som det mest effektive middel for å etablere et felles sikkerhetsnivå for fiskefartøyer i hele Fellesskapet.
5) Et rådsdirektiv er det juridiske instrument som er egnet i denne sammenheng, fordi det gir en ramme for ensartet og bindende gjennomføring av sikkerhetsstandardene i medlemsstatene, samtidig som den enkelte medlemsstat kan velge de former og metoder for gjennomføring som er best tilpasset dens interne system.
6) Flere viktige kapitler i Torremolinosprotokollen gjelder utelukkende for fiskefartøyer med en lengde på 45 meter og over. Å begrense protokollens anvendelse på fellesskapsnivå til disse fartøyene ville ha skapt et sikkerhetsmessig tomrom mellom disse fartøyene og mindre fiskefartøyer med en lengde på mellom 24 og 45 meter, noe som ville ha ført til konkurransevridning.
7) I artikkel 3 nr. 4 i protokollen heter det at hver part skal bestemme hvilke av reglene for fartøyer med en lengde på over 24 meter som bør komme til anvendelse, helt eller delvis, for fiskefartøyer med en lengde på 24 meter eller over, men under den foreskrevne lengde, og som har rett til å seile under denne parts flagg. Artikkel 3 nr. 5 i protokollen sier at partene skal bestrebe seg på å fastsette ensartede standarder for fiskefartøyer som driver fangst i samme område.
8) For å bedre sikkerheten og unngå konkurransevridning må det være et mål å anvende sikkerhetsreglene i dette direktiv for alle fiskefartøyer med en lengde på 24 meter og over som driver fangst i Fellesskapets fangstområder, uansett hvilket flagg de seiler under. For fiskefartøyer som seiler under en tredjestats flagg og driver fangst i en medlemsstats indre farvann eller sjøterritorium, eller som ilandfører sine fangster i en medlemsstats havn, må dette målet oppnås i samsvar med de alminnelige regler i folkeretten.
9) De relevante bestemmelser i rådsdirektiver vedtatt innenfor rammen av Fellesskapets sosialpolitikk må fortsatt gjelde.
10) Medlemsstatene bør av alle disse grunner anvende bestemmelsene i vedlegget til Torremolinosprotokollen for alle nye fiskefartøyer, og i visse tilfeller for eksisterende fiskefartøyer med en lengde på 45 meter og over, samtidig som det tas hensyn til de relevante bestemmelser som er omhandlet i vedlegg I til dette direktiv. Medlemsstatene bør også anvende bestemmelsene i kapittel IV, V, VII og IX i vedlegget til Torremolinosprotokollen, slik de er er tilpasset i vedlegg II til dette direktiv, for alle nye fartøyer med en lengde på 24 meter og over, men under 45 meter, som seiler under deres flagg.
11) Særskilte bestemmelser som beskrevet i vedlegg III kan være berettiget på grunn av særlige regionale faktorer som geografiske og klimatiske forhold. Det er utarbeidet slike bestemmelser for fangst i henholdsvis nordlige og sørlige områder.
12) For ytterligere å bedre sikkerheten bør fartøyer som seiler under en medlemsstats flagg, oppfylle de særlige kravene i vedlegg IV.
13) Et fiskefartøy som seiler under en tredjestats flagg, bør ikke ha lov til å drive fangst i en medlemsstats indre farvann eller sjøterritorium eller ilandføre sin fangst i en medlemsstats havn og dermed konkurrere med fartøyer som seiler under en medlemsstats flagg, med mindre vedkommende flaggstat har utstedt sertifikat som bekrefter at fartøyet oppfyller de tekniske bestemmelsene som er fastsatt i dette direktiv.
14) Utstyr som oppfyller kravene i rådsdirektiv 96/98/EF av 20. desember 1996 om skipsutstyr og er installert om bord på et fiskefartøy, bør automatisk anses for å oppfylle de særlige bestemmelsene for slikt utstyr i dette direktiv, siden kravene i direktiv 96/98/EF tilsvarer minst kravene i Torremolinosprotokollen og i dette direktiv.
15) Det kan i medlemsstatene foreligge lokale forhold som berettiger særlige sikkerhetstiltak for alle fiskefartøyer som driver fangst i visse områder. De kan også anse det for hensiktsmessig å vedta fritak fra, eller krav tilsvarende, bestemmelsene i vedlegget til Torremolinosprotokollen. Forutsetningen for å kunne gjøre slike vedtak, er at det skjer under kontroll i samsvar med komitéfremgangsmåten.
16) Det finnes for tiden ingen ensartede internasjonale tekniske standarder for fiskefartøyer med hensyn til skrogstyrke, hoved- og hjelpemaskineri samt elektriske og automatiske anlegg. Slike standarder kan fastsettes i henhold til reglene til godkjente organisasjoner eller nasjonale administrasjoner.
17) For å kontrollere at dette direktiv blir gjennomført og håndhevet på en effektiv måte, bør medlemsstatene foreta besiktelser og utstede samsvarssertifikat til fartøyer som oppfyller de særlige kravene fastsatt i dette direktiv.
18) For å sikre full anvendelse av dette direktiv, og i samsvar med framgangsmåten fastsatt i artikkel 4 i Torremolinosprotokollen, bør fiskefartøyer være underlagt havnestatskontroll. En medlemsstat kan også foreta kontroller om bord på fiskefartøyer fra tredjestater som verken driver fangst i en medlemsstats indre farvann eller sjøterritorium eller ilandfører sin fangst i en medlemsstats havn når de befinner seg i en havn i vedkommende medlemsstat, i den hensikt å kontrollere at de retter seg etter denne protokollen, når protokollen er trådt i kraft.
19) Det er nødvendig at en komité sammensatt av representanter for medlemsstatene bistår Kommisjonen med den faktiske anvendelse av dette direktiv. Komiteen som er nedsatt i henhold til artikkel 12 i rådsdirektiv 93/75/EØF av 13. september 1993 om minimumskrav til fartøyer som har kurs for eller forlater Fellesskapets sjøhavner, og som transporterer farlig eller forurensende last, kan ivareta denne oppgaven.
20) For å sikre en ensartet gjennomføring av dette direktiv kan visse bestemmelser gjennom denne komiteen tilpasses den aktuelle utviklingen internasjonalt.
21) Den internasjonale skipsfartsorganisasjon (IMO) bør underrettes om dette direktiv i samsvar med Torremolinosprotokollen.
22) For å sikre full anvendelse av dette direktiv bør medlemsstatene etablere et system med sanksjoner for brudd på nasjonale bestemmelser vedtatt i henhold til dette direktiv